Your address will show here +12 34 56 78
Mastertrainer, PT`s bekjennelser, Ukategorisert
2016 ble et år helt uten de grandiose høydepunktene. Ikke har jeg skrevet noen bøker, ikke har jeg åpnet noe eget treningssenter og jeg har faktisk ikke gjort noe som helst utenom det vanlige. Likevel har det ikke vært noe dårlig år. Fra et profesjonelt synspunkt jeg levert flere PT timer enn jeg har gjort på flere år, og sammen med mine kollegaer Stig Andre Wiggen og Joaquim Rasi har jeg feiret 10 årsjubileum ved Colosseum. Så takk til SAW for å invitere oss på middag, slik at vi fikk feiret oss selv. I tillegg satte PT teamet ved Elixia Colosseum i november en vanvittig konsernrekord med 2163 PT timer levert på 1 mnd.  Selv om mitt bidrag var relativt beskjedent var det morsomt å se et team som er opptatt av kvalitet, levere et så høyt volum, under den rette pisken.  Ellers har det som normalt blitt en del timer undervisningstimer ved NIH og det er hyggelig å observere det jeg mener er en trend, med stadig flinkere studenter. I tråd med tradisjonene har det også i 2016 blitt et par turer til Bali. Selv om det er upraktisk å reise bort fra familie og vanlige jobb to ganger i året, så er disse turene noe jeg setter stor pris på. For tro det eller ei, men på disse turene har jeg møtt mange flinke studenter med ambisjoner utover sol og surfing. På privaten går ting i sin vante gang med levering/ henting i barnehage, men i motsetning til i 2015 har vi nå lange perioder (les. Flere uker) uten barnerelatert sykefravær☺ Av og til treffer jeg også hun jeg bor sammen med, og det er som regel ganske hyggelig 😉 Vi har jo en liten tass på snart tre år som legger en del premisser, og min respekt for de med flete barn, og ikke minst aleneforeldre øker nærmest daglig.  Selv om det er en smule slitsomt, så er det også heldigvis veldig givende å se den menneskelige utviklingen på nært hold. Fysisk aktivitet står naturlig nok relativt høyt i kurs i vår lille familie, og det er med skam å melde at det nok er fruen som står for årets idrettsprestasjoner. Uten nevneverdig løpserfaring (før aug15) løp hun i mai birken (21km, terrengløp) på 1.47 og debuterte med full maratondistanse i Berlin i september (3.54).Selv holder jeg meg greit i form, og selv om jeg av og til blir observert løpe 4x4på mølla, så har jeg ingen umiddelbare planer om å følge i hennes fotspor. Jeg foretrekker fortsatt å løfte tunge ting, så få ganger som mulig. Faktisk hadde jeg en liten opptur i begynnelsen av desember når jeg løftet 190 kg ganske greit i knebøy. Det er det faktisk over 8 år siden sist jeg gjordeJ Kanskje det er mulig å tyne en liten pers eller to ut av kroppen fortsatt ………SONY DSC Andre høydepunkter i 2016 må vel være at jeg passerte 1000 følgere på instagram. Nå mangler det bare 99.000 til, så begynner det å ligne noe ……………… På tross av få nyheter og at jeg ikke på noen måte har bidratt til noen revolusjon av bransjen er jeg godt fornøyd med året. Jeg har en flott liten familie, vi er alle friske, og har en romslig leilighet i tigerstaden.  Jeg har gode venner, og masse fantastiske kunder som gjør det mulig for meg å leve at å jobbe med noe jeg elsker. Jeg håper 2017 bringer mye av det samme som i året som gikk, og kanskje noe ekstra. For eksempel hadde en lottogevinst eller to vært helt ok!anna-og-erlend-1-of-1
0

PT`s bekjennelser
Personlig trener var vel egentlig ikke det jeg hadde tenkt til å bli når jeg ble stor. Likevel er det det jeg har blitt, og har planer om å fortsette som i lang tid fremover. For meg er PT yrket, i kombinasjon med andre oppdrag, den perfekte kombinasjon av utfordringer, sosialt samspill med ulike mennesker og ikke minst en mulighet til å jobbe med noe jeg virkelig elsker. Fra mer eller mindre vellykket idrettsutøver til master i idrettsvitenskap Trening har alltid vært en del av livet mitt. I barne- og ungdomsårene var jeg innom flere idretter, men det var i friidrett jeg fant meg best til rette. Etter en allsidig start med stor variasjon i øvelser var det etter hvert kast, og da spesielt slegge som ble min øvelse. Noen stor idrettsutøver ble jeg aldri, men jeg fikk med meg noen medaljer i nasjonale mesterskap, med gull i UM og JNM som noen av høydepunktene. En tredjeplass i NM, samt en deltakelse i Europacup er kanskje de prestasjonene jeg er mest stolt over i ettertid.  I løpet av mange år som mer eller mindre vellykket idrettsutøver ble jeg stadig mer interessert i hvordan systematisk trening over tid kan påvirke kroppen vår. Likevel var ikke trening som yrkesretning som selvfølge. Lenge var økonomi veien jeg planla, men når søknadskjemaet til samordnet opptak ble sendt, var det bachelor i fysisk aktivitet og helse ved Norges Idrettshøgskole som sto øverst på arket. Det er et valg jeg aldri har angret på, og årene ved NIH var fantastisk lærerike og har i stor grad formet det forholdet jeg har til trening og helse i dag.  Spesielt årene som masterstudent er noe jeg føler at vært uvurderlig i den informasjonsjungelen som trening, kosthold og helse etter hvert har utviklet seg til å bli. Årene ved NIH og alle forelesningene med fantastisk kunnskapsrike mennesker er noe jeg ikke ville vært foruten.  Det var her jeg la grunnlaget for det arbeidet jeg gjør i dag. PT, er det noe man kan leve av da? Selve PT yrket var noe jeg egentlig hadde planlagt som en deltidsjobb ved siden av studiene, men det tok ikke lang tid før jeg fant ut at dettespott var noe jeg hadde lyst til å fortsette med. Elixia Colosseum har vært min arena helt siden starten i 2006. I PT bransjen er det ganske uvanlig å bli på samme sted så lenge, og jeg skal innrømme at det jeg har vært nærme å endre arbeidsgiver ved et par anledninger. På papiret ville nok flere av disse arbeidsgiverne vært fine å ha på CV ‘en, men jeg har likevel valgt å bli. Årsakene til dette er flere, men i bunn og grunn skyldes det et godt arbeidsmiljø, dyktige kolleger, et fantastisk senter, og ikke minst dyktige ledere, som har gitt meg den nødvendige tilliten og gitt meg følelsen av at de virkelig har ønsket meg der. Av og til, men stadig sjeldnere, får jeg spørsmål om dette er noe jeg ser for meg å jobbe med i lang tid fremover, og om dette er noe man faktisk kan leve av. For det første trives jeg utrolig godt med det jeg driver med, og ser ingen grunn til å bytte jobb, bare for bytte. Den dagen jeg blir lei skal jeg nok pelle meg bort ganske kjapt, men inntil det eventuelt skjer, har jeg ikke tenkt meg noen steder. I forhold til om PT er noe man kan leve av å være? Ja, i aller høyeste grad. Det finnes nok enklere måter å tjene penger på, og rik blir man nok ikke, men det er nok av fordeler som veier opp for detJ Fleksibiliteten og alle de nye menneskene jeg møter er det som veier tyngst for meg. PT og foreleser Selv om jeg elsker PT yrket og ikke ville byttet det bort for noe annet, tror jeg kanskje det alene kunne blitt litt for ensformig i lengden. Heldigvis har jeg også vært så utrolig heldig og privilegert å få undervise ved PT utdanningen til Norges Idrettshøgskole. Siden jeg leverte mastergraden min i 2008 har jeg undervist hundrevis av studenter i hvordan utøve PT yrket. At jeg fikk en fot innenfor var en ren tilfeldighet, såpass ærlig skal jeg være, men at jeg har fått fortsette såpass lenge håper jeg betyr at jeg har gjort noe rett underveis også 😉 Å forelese gir meg utrolig mye, samtidig som det å være en del av det fantastiske foreleserteamet ved NIH Fitness har stor betydning for meg kunnskapsmessig også.  Å være en del av et miljø som jobber med treningsvitenskap daglig gir en utrolig nærhet til faget og holdermeg skjerpet på en måte jeg tror hadde vært vanskelig å klare helt på egenhånd.  I dag foreleser jeg i ting jeg ikke forsto noen ting av mens jeg var studentJ  NIH har vært en viktig del nihav livet mitt siden jeg startet der som student i 2003, og forhåpentligvis vil det fortsette å være det i mange år fremover. De siste årene har jeg også stiftet bekjentskap med en ny organisasjon, nemlig GOstudy. I 2011 startet de et samarbeid med Elixia om en PT utdanning på Bali, og «poff», så reiser jeg til Bali to ganger i året for å undervise. Helt allright vil vel mange si, og ved siden av det rent akademiske har dette gitt meg mange nye bekjentskaper som jeg setter stor pris på. Et lite avbrekk fra hverdagens rutiner er også noe man lærer seg sette pris på i stadig større grad. I høst var jeg også så heldig å få med meg fruen og mini på tur også. Dette var noe vi hadde snakket om lenge, og endelig fikk vi det til. Treningsekspert? Treningsekspert kalles ofte slike som meg (PT).  Det å bli titulert som ekspert har vært utrolig kleint. Selv om det er en del ting jeg kan mye om, så kjenner jeg jo mange som kan så uendelig mye mer, spesielt innenfor trening. Det er ingen tvil om at eksperttittelen henger lavt i norske medier. En god dose ydmykhet tror jeg er viktig for å fremstå som en dyktig PT, men etter 5 år i høgskolesystemer er det kanskje først nå jeg begynner å kaste av noe av ydmykhetens lenker. Kanskje er det derfor jeg også omsider tør å begynne å kalle meg selv treningsekspert. I 2014 og 2016 hadde jeg en rolle som  treningsekspert i Antidoping Norge sitt ekspertpanel, og det er noe jeg er ganske stolt av. Det er et bittelite oppdrag som krever lite av meg, men å bli forespurt om en slik rolle satte jeg utrolig stor pris på. At de tok kontakt med meg betyr at jeg må ha gjort noe riktig underveis, både i forhold til hva jeg har sagt og hvordan jeg har fremstått. Samtidig som jeg ser hvilke utfordringer «min» bransje står ovenfor når det kommer til doping og ikke minst antidopingarbeid. Et nytt liv på nye premisser At jeg har mange «hatter» er det ingen tvil om, men dette trives jeg også godt med. I perioder har det vært ekstremt mye jobb og lite annet. Heldigvis har jeg en fantastisk samboer som selv er utdannet fra NIH (FAH) og HIO (fysioterapi), og som jobber som personlig trener, og derfor vet hvordan det er å forholde seg til varierende arbeidstider og en tidvis fraværende kjæreste. I dag organiserer vi hverdagen vår på helt andre premisser enn for et par år siden. De siste 19 månedene har vi vært foreldre for en kul liten fyr som krever sin del av hverdagen. Siden vi begge er personlige trenere var det ingen av oss var lystne på noe langtidspermisjon. Superfruen var tilbake på jobb etter 4 mnd, og siden har vi fordelt hverdagen mellom oss så godt som mulig. Nå har han begynt i barnehagen, og hverdagen har blitt noe mer fleksibel. Omsider er det rom for å øke fokus på nye prosjekter, men samtidig er jeg i større grad blitt til vi, og jeg har ingen planer om å vendte tilbake til 180 timer i måneden som PT. Det fortjener verken fruen, mini, jeg eller kundene mine.   Veien videre Når jeg ser tilbake på de siste 10 årene er det ingen tvil om at mye av det som har skjedd har vært en kombinasjon av tilfeldigheter, flaks og kanskje en liten porsjon dyktighet.  Det er mange enkeltindivider som har hjulpet meg på veien, og i fare for å glemme noen, så satser jeg på at selv vet hvem de er;) Selv om jeg ikke har planer om å gjøre noe livsendrende trekk den nærmeste fremtid, er det vanskelig å spå hvordan ting utvikler seg. Jeg har etter hvert lært at tilfeldigheter spiller en stor rolle at ingenting er skrevet i stein. Uansett har jeg noen småprosjekter jeg leker litt med tanker på, så time will show:) Untitled
0

PT`s bekjennelser
Det siste året har kanskje vært det mest hektiske vi noensinne har hatt. Jobbmessig har både jeg og fruen hatt langt færre timer enn tidligere, men logistikken har krevd sitt. Anna valgte ganske offensivt å begynne å jobbe 50 prosent allerede etter et par måneder, slik at kundebortfallet skulle bli minst mulig. Jeg tror de fleste som har barn er enige at det er ganske tøft gjort. Samtidig har jeg forsøk å opprettholde mest mulig «normal» arbeidsmengde. Utfordringen har ligget i at siden den lille ikke har vært i barnehage måtte en av oss være hjemme til enhver tid. Resultatet har vært at mini har hatt full oppmerksomhet hele tiden, og vi har hatt veldig lite tid til hverandre. Mangel på både kjærestetid og alenetid har krevd en del av oss begge, men vi har kommet oss gjennom det, selv om vi nok begge til tider har vært så slitne at vi har vært krevende å bo sammen med. Samtidig ser man nye sider av hverandre og oppdager egenskaper man ikke var klar over, selv etter mange år som samboere. De første månedene var tidvis et h……, men omtrent på dagen 1 år begynte det å skje ting. Han sov bedre, ble i bedre humør, og har utviklet seg til å bli en fornøyd og glad liten fyr. Nå har han begynt i barnehage, med stor suksess, og vi er i ferd med å få hodet over vannet igjen. I hvert fall av og til. Tiden med 10 PT timer om dagen er definitivt fordi, men det er egentlig helt alright. Selv om vi nettopp har avviklet en lengre sommerferie har det ikke blitt så mye tid med kun oss som familie. Det skal vi prøve å gjøre noe med i ukene som kommer. For i morgen setter vi kursen mot Bali. For meg blir det åttende gang, men det er første gang fruen er med, og første gang vi legger ut på langtur med småbarn.  Riktignok skal jeg jobbe en del der nede, men vi har også bevilget oss en uke ekstra ferie i fancy Villa, så det her gleder vi oss til. Det eneste vi kanskje ikke ser helt frem til er 24 timer på reisefot, men en 18 mnd gammel gutt med mark i r…, og som nettopp har lært å gå;)    
0

PT`s bekjennelser
Moldiv_1411230037305Nå skilles vi for denne gang, men vi sees sikkert igjen. To uker undervisning på fantastiske Bali for GOstudy unnagjort, og som vanlig var det litt trist å forlate denne fantastiske øya i Stillehavet. Samtidig var det godt å komme hjem til min kjære samboer og ikke minst mini, som har gjort store motoriske fremskritt mens jeg har vært borte. Moldiv_1411230138608Etter å ha hatt fri forrige semester er det ingen tvil om at det var hyggelig å komme tilbake til Seminyak Village og treffe både nye og gamle kollegaer, og ikke minst å bli kjent med en ny gruppe studenter. Seminyak Village som er hotellet både lærere og studenter bor på, er også stedet hvor mesteparten av undervisningen foregår. Naturlig nok ligger hotellet i Seminyak, som er et av de bedre strøkene på Bali, og i betryggende avstand fra det beryktede Kuta og det kaoset som råder der. I tillegg til at det er et relativt rolig område er noe av det beste med Seminyak alle de herlige restaurantene. De spisevanene jeg rask legger til meg etter å ha gått av flyet, ville sannsynligvis ruinert meg etter 14 dager hjemme. På de rette stedene er maten fantastisk og prisene omtrent som på Statoil.  Selv om det er undervisning hver dag har det vært gode muligheter for sosial omgang med de andre lærerne og ansatte på ettermiddag/kveldstid, og jeg har en sterk mistanke om at ganen har funnet det langt mer behagelig enn midjemålet;) Men jeg har ikke bare spist og kost meg mens jeg har vært der, det har faktisk vært litt jobbing også. Ganske mye også faktisk. De fleste dagene har jeg undervist seks timer fordelt på tre grupper. Forkunnskapene hos de ferske studentene var som vanlig noe varierende, og det var nok ikke få av dem som ønsket seg tilbake til livet på videregående etter første anatomiforelesning med Håvard Breistein 😉 Et lite sjokk over hva som faktisk kreves hadde heldigvis en positiv effekt og jeg synes det var imponerende teoretisk fremgang i løpet av de førte 14 dagene. Min undervisning var i hovedsak praktisk, og som de fleste med en del treningserfaring vet, er ikke praktiske ferdigheter i f.eks. knebøy og markløft noe man utvikler over natten, og det skal bli spennende å høre hvordan de utvikler seg utover semesteret. Heldigvis virket som mange hadde riktig innstilling, og da kan man oppnå mye på relativt kort tid. Jeg skal ikke gå i detalj om hele oppholdet, men må takke Trine som tok oss med til Padang Padang og surfestedet singel Finn for å se solnedgangen, Trond Arne som sørget for at jeg ikke hadde så dårlig samvittighet for å ta en Bintang eller to til maten, og ikke minst Finn, Petter, Ita, Made, Angelica og alle de andre som sørget for at det bel en minneverdig tur også denne gangen. Men i stedet for å sitte her å prøve å forklare hvordan jeg har hatt det, slenger jeg heller ved noen bilder som illustrer hvordan jeg har hatt det de siste ukene. Det er ingen tvil om at det er store kontraster mellom sol, varme og mye egentid på bali, og bleieskift, trilleturer og trøtte her hjemme. Men heldigvis har begge deler sin sjarm, og alt til sin tid 🙂 Jeg har hatt en fin tur, men det er godt å komme hjem igjen………….
0

PT`s bekjennelser
Jeg er en mann med mange hatter, og i dag har jeg tatt av meg både PT og småbarnsfar hatten, og byttet til Foreleserhatten. For femte gang setter jeg kursen østover for å undervise fremtidige PT studenter for GOstudy på Bali. Siden jeg gikk glipp av mesteparten av «tidenes» sommer her hjemme, skal jeg gladelig innrømme at jeg ser frem til å få litt sol på kroppen. Den eneste ulempen er at jeg må tilbringe i underkant av 24 timer på reisefot før jeg kan kollapse på hotellrommet. Heldigvis flyr jeg som vanlig med Thai, så jeg slipper unna med en mellomlanding før jeg ankommer Bali en eller annen gang utpå morgendagen. 20140903_105514 Perioden etter sommerferien pleier alltid å være hektisk for min del, og med en 6 måneder gammel baby i huset er absolutt ikke dette året noe unntak. Både jeg og fruen er i jobb (100%/50%), og småtten er fortsatt litt for liten til å være alene hjemme, så man kan trykt si at det er noen tidsmessige utfordringer. Egentlig burde det bare være deilig å få et etterlengtet avbrekk og 14 dager, og ikke minst 14 netter, i ro og mak. Samtidig har det faktisk aldri vært vanskeligere å reise. Jeg ble faktisk litt overrumplet over å kjenne en liten klump i halsen når jeg var på vei ut døra. Jeg kommer faktisk til å savne de hjemme, selv om det bare er snakk om to uker. Snakker om tøffel! Uansett blir det nok en bra tur, og jeg gleder meg til å treffe studentene og se hvordan nivået er på årets kull. Men før den tid skal jeg gjennom det som faktisk er et av turens høydepunkt for meg. Flyturen. Vanligvis synes jeg det å fly er en temmelig kjedelig affære, men Oslo-Bankok er for meg ett unntak. Det er noe fantastisk å sette seg ned i et flysete, logge av alle medier, glemme alt man burde gjort og legge seg bakover og se noen filmer og sove. 11 totaly off the grid!!!! God kveld, natt og morgen, om 24 timer er jeg tilgjengelig igjen…..   2013-09-20 11.42.12-5
0

PT`s bekjennelser
pbt2 Hei bloggen! Mange vil nok si at det er ille nok at jeg har fått, men egen nettside, men blogg? Hvorfor i alle dager skal jeg skrive det? Det er et ganske godt spørsmål og jeg har spurt meg selv om det samme flere ganger, uten egentlig å ha fått noe fullgodt svar. Har jeg egentlig noe å skrive om som andre kan være interessert i å lese? Mest sannsynlig ikke, og dessuten er jo ikke akkurat andre mangel på andre og sikkert mer «spennende» blogger. Som en treningskonservativ, godt etablert mannlig tidligere sleggekaster over 30 år, skal jeg nok slite litt med å konkurrere med en del av de populære treningsbloggene der ute. Jeg mistenker at jeg mangler en del av sentrale fortrinnene som kjennetegner populære fitnessbloggen, uten at vi trenger å gå nærmere inne på akkurat det:) Kanskje er det eksibisjonisten i meg som er motiverer meg for denne typen utlevering, for strengt tatt kan jeg ikke påstå at jeg lever et umåtelig spennende liv som bare må deles med offentligheten heller. Skal jeg være ærlig, og det må man jo være i en blogg, er jeg bare en helt vanlig fyr som er litt mer en gjennomsnittlig interessert i trening, og som jobber som personlig trener. me.happy Hvor regelmessig innleggene her vil bli gjenstår å se, men jeg tror jeg trygt kan si at hyppige poster med dagens antrekk og nye trender i fitnessbransjen vil høre til sjeldenhetene. Innleggene på hovedsiden av Mastertrainer.no vil ha et litt mer faglig og «seriøs» vinkling, men jeg har også lyst til å  ha et forum med litt mer takhøyde hvor jeg kan dele mine tanker og meninger rundt trening og helse, og ikke minst gi et lite innblikk i en personlig treners gjøren og laden. Målet er å skrive en ærlig blogg, og jeg skal forsøke å unngå at profilen blir for glanset og selvdyrkende. Når man presenterer seg som personlig trener blir man ofte automatisk satt i bås og sett på som en selvsentrert helsefrik, med sadistiske trekk og få interesseområder utover kaloritelling og sixpack. I media idoliseres vi som store forbilder og nærmest som orakler når det gjelder det meste som har mer eller mindre med trening å gjøre. Ofte er vi selv med på å bygge opp under disse karakteristikkene, for hvem ønsker vel ikke å fremstilles i et godt lys:) Imidlertid kjenner jeg meg ikke alltid helt igjen i hvordan vi oppfattes blant folk flest. Kanskje er det bare meg, men jeg kjenner ihvertfall godt igjen mange av de hverdagsutfordringene kundene mine beskriver. Hvordan klare å balansere jobb, forhold, barn, kosthold, sosiale relasjoner og ikke minst tid og krefter til egentrenining? I denne bloggen ønsker jeg å gi et innblikk i livet som personlig trener, og hvilke utfordringer og gleder denne livsførselen medfører. Så dersom du ønsker er bli bedre kjent med privatpersonen Erlend kan du stikke innom her i ny og ned. En_pts_bekjennelser      
0