Your address will show here +12 34 56 78
Mastertrainer, PT`s bekjennelser, Ukategorisert
2016 ble et år helt uten de grandiose høydepunktene. Ikke har jeg skrevet noen bøker, ikke har jeg åpnet noe eget treningssenter og jeg har faktisk ikke gjort noe som helst utenom det vanlige. Likevel har det ikke vært noe dårlig år. Fra et profesjonelt synspunkt jeg levert flere PT timer enn jeg har gjort på flere år, og sammen med mine kollegaer Stig Andre Wiggen og Joaquim Rasi har jeg feiret 10 årsjubileum ved Colosseum. Så takk til SAW for å invitere oss på middag, slik at vi fikk feiret oss selv. I tillegg satte PT teamet ved Elixia Colosseum i november en vanvittig konsernrekord med 2163 PT timer levert på 1 mnd.  Selv om mitt bidrag var relativt beskjedent var det morsomt å se et team som er opptatt av kvalitet, levere et så høyt volum, under den rette pisken.  Ellers har det som normalt blitt en del timer undervisningstimer ved NIH og det er hyggelig å observere det jeg mener er en trend, med stadig flinkere studenter. I tråd med tradisjonene har det også i 2016 blitt et par turer til Bali. Selv om det er upraktisk å reise bort fra familie og vanlige jobb to ganger i året, så er disse turene noe jeg setter stor pris på. For tro det eller ei, men på disse turene har jeg møtt mange flinke studenter med ambisjoner utover sol og surfing. På privaten går ting i sin vante gang med levering/ henting i barnehage, men i motsetning til i 2015 har vi nå lange perioder (les. Flere uker) uten barnerelatert sykefravær☺ Av og til treffer jeg også hun jeg bor sammen med, og det er som regel ganske hyggelig 😉 Vi har jo en liten tass på snart tre år som legger en del premisser, og min respekt for de med flete barn, og ikke minst aleneforeldre øker nærmest daglig.  Selv om det er en smule slitsomt, så er det også heldigvis veldig givende å se den menneskelige utviklingen på nært hold. Fysisk aktivitet står naturlig nok relativt høyt i kurs i vår lille familie, og det er med skam å melde at det nok er fruen som står for årets idrettsprestasjoner. Uten nevneverdig løpserfaring (før aug15) løp hun i mai birken (21km, terrengløp) på 1.47 og debuterte med full maratondistanse i Berlin i september (3.54).Selv holder jeg meg greit i form, og selv om jeg av og til blir observert løpe 4x4på mølla, så har jeg ingen umiddelbare planer om å følge i hennes fotspor. Jeg foretrekker fortsatt å løfte tunge ting, så få ganger som mulig. Faktisk hadde jeg en liten opptur i begynnelsen av desember når jeg løftet 190 kg ganske greit i knebøy. Det er det faktisk over 8 år siden sist jeg gjordeJ Kanskje det er mulig å tyne en liten pers eller to ut av kroppen fortsatt ………SONY DSC Andre høydepunkter i 2016 må vel være at jeg passerte 1000 følgere på instagram. Nå mangler det bare 99.000 til, så begynner det å ligne noe ……………… På tross av få nyheter og at jeg ikke på noen måte har bidratt til noen revolusjon av bransjen er jeg godt fornøyd med året. Jeg har en flott liten familie, vi er alle friske, og har en romslig leilighet i tigerstaden.  Jeg har gode venner, og masse fantastiske kunder som gjør det mulig for meg å leve at å jobbe med noe jeg elsker. Jeg håper 2017 bringer mye av det samme som i året som gikk, og kanskje noe ekstra. For eksempel hadde en lottogevinst eller to vært helt ok!anna-og-erlend-1-of-1
0

Mastertrainer
10 år er ganske lang tid. Det er omtrent 1/3 av liver mitt så langt, og omtrent halvparten av livet til mange av kollegaene mine 😉 Trening er hobbyen min, og det å faktisk få betalt for å dele denne hobbyen og lidenskapen med andre er et privilegie. Personlig trener var vel egentlig ikke det jeg hadde tenkt til å bli når jeg ble stor. Likevel er det det jeg har blitt. Det var min bakgrunn som mer eller mindre vellykket idrettsutøver som førte meg til Norges Idrettshøgskole i 2003. Fem år senere gikk jeg ut med en bachelor i fysisk aktivitet og helse, og en mastergrad i idrettsvitenskap. Det er et valg jeg aldri har angret på, og årene ved NIH var fantastisk lærerike og har i stor grad formet det forholdet jeg har til trening og helse i dag.  Spesielt årene som masterstudent er noe jeg føler at vært uvurderlig i den informasjonsjungelen som trening, kosthold og helse etter hvert har utviklet seg til å bli. Årene ved NIH og alle forelesningene med fantastisk kunnskapsrike mennesker er noe jeg ikke ville vært foruten.  Det var her jeg la grunnlaget for det arbeidet jeg gjør i dag. PT jobben startet som en deltidsstilling mens jeg tok master og gav såpass mersmak at det var naturlig å fortsette på den samme veien. Og i en bransje hvor mange skifter arbeidsgiver i samme takt som vanlige folk skifter underbukser, så har jeg faktisk hatt samme arbeidsgiver hele tiden 🙂  I august 2006 var første gang jeg gikk de mange trappene under jorda, og ned til Norges største treningssenter, Elixia Colosseum, og der har jeg blitt. Underveis har det dukket opp en god del muligheter og tilbud, og noen av dem har blitt seriøst vurdert. En gang var jeg vel faktisk på vei ut døra, men jeg har aldri angret på at jeg i siste øyeblikk lot meg overtale til å bli. På Colosseum har jeg vært så heldig å jobbe med mange dyktige kolleger, og ikke minst har jeg alltid følt at det har vært et godt samarbeid med de fleste av mine overordnede. Jeg har nok vært ganske heldig, for i utgangspunktet har jeg litt problemer med autoriteter;) På Colosseum har jeg fått rom til å utfordre meg på andre arenaer utenfor Elixia, og det å være PT. Deltidsjobbingen min som akademisk løsarbeider for NIH fitness, og etter hvert for GOstudy på Bali, har betydd mye for den faglige utviklingen min. Siden jeg leverte mastergraden min i 2008 har jeg undervist hundrevis av studenter i hvordan utøve PT yrket. At jeg fikk en fot innenfor var en ren tilfeldighet, såpass ærlig skal jeg være, men at jeg har fått fortsette såpass lenge håper jeg betyr at jeg har gjort noe rett underveis også. Selv om jeg nå underviser langt mindre enn hva jeg gjorde tidligere er dette noe som gir meg mye, og håper jeg vil kunne fortsette med fremover også. I løpet av disse årene har jeg også tatt på meg flere andre småoppdrag som blant annet «mastertrainer» for technogym, og ekspert i Antidoping Norge sitt panel for forebygging av doping, i tillegg til foredrag og workshops gjennom eget selskap. Alt i alt føler jeg at jobben som PT har gitt meg utrolig mye, og ikke minst utrolig mange bekjentskaper i bransjen. Et slags høydepunkt for meg var å bli tildelt prisen som Årets PT ved NIH Fitness Awards 2013. At dette var en jurypris, hvor juryens medlemmer alle har lang fartstid i bransjen, gjorde at jeg satte ekstra pris på den annerkjennelsen. At det er mange utrolig dyktige personlige trenere der ute er det lite tvil om. Og jeg går ikke rundt og tror at jeg er den beste av dem alle, men blant de beste det er jeg. Såpass lite ydmyk har jeg etterhvert blitt;) Men samtidig skjer det så mye innenfor feltene trening, helse og kosthold, at fallhøyden blir stor hvis man blir for komfortabel ….
«Erlend Vada har ikke bare lang erfaring innenfor yrket, men har også jobbet med en meget bred kundebase. Dette stiller ekstra høye krav til individuell tilpassing, oppfølging og hyppige oppdateringer, både faglig og personlig. Vada gjør en eksepsjonelt god jobb ved undervisning av studenter, opplæring av nye PT-er, og videreutvikling hos kollegaer» -Juryen Årets PT NIH Fitness Awards-
  Jeg får av og til spørsmål om ikke jobben blir litt kjedelig i lengden, og om ikke utdannelsen min er litt «overkill» i forhold til å jobben som PT. For meg har mangel på faglige utfordringer aldri vært noe problem. Jeg møter stadig nye mennesker som kommer med ulike problemer og ønsker, og det er aldri noen fasit på hvordan det skal løses verken faglig eller på et medmenneskelig plan. Mange av kundene mine har jeg trent med i flere år, og selv om jeg er profesjonell i mitt virke, så er det også naturlig for meg å gi litt av meg selv. Som PT trener man av og til mennesker gjennom ulike faser og perioder i livet, og ofte har treningen viktigere funksjoner utover sprettrumpe og sommerkropp. Og det er gjerne i disse periodene man kjenner at det vi driver med et viktig, og gir mening utover å være en jobb man får betalt for å gjøre. Mye kan sies om bransjen jeg er en del av, og ikke alt er like positivt. Likevel føler jeg at majoriteten av de jeg møter virkelig ønsker det beste for medlemmene og kundene sine. Med over 800 000 medlemmer er det opplagt at treningsbransjen er en viktig folkehelseaktør, og de som ikke ser dette må få hodet opp av sanda og åpne øynene. Riktignok har bransjen til dels svakt omdømme blant mange av de «utenforstående», men de som faktisk benytter seg av våre tjenester er i stor grad godt fornøyd. Vi treffer ikke alle, men det er lite tvil om at vi treffer stadig flere, og etter hvert som bransjen blir eldre vil også kvaliteten fortsette å øke.
«jeg må bare få takke deg for å være en  inspirerende lærer på NIH. Du er en av de som virker til å gjør en jobb fra hjerte og som faktisk har et ønske om å dele og gjøre godt for menneskene og elevene rundt, det er en god PT, lærer og menneske» -Tilbakemelding fra en tidligere student ved NIH Fitness. Slike kommentarer er utrolig hyggelige.
PT yrket er ikke for alle. I løpet av disse 10 årene har jeg sett utallige trenere forsvinne. Mye av dette er naturlig seleksjon, og strengt tatt bare et bevis på at det ikke er noen menneskerett å jobbe som PT. Dessverre har jeg også sett mange trenere med stort potensiale forsvinne ut døra alt for tidlig. Selv om det er trist, så er det også forståelig. Å jobbe som PT er på ingen måte noen walk in the park. jobben innebærer en del ubekvem arbeidstid, og krever stor grad av selvstendighet og innebærer en til dels uforutsigbar økonomi og god planleggingsevne. For meg har dette alltid fungert relativt greit, men noe mer utfordrende har det blitt de siste årene. For litt over 2,5 år siden fikk vi en ny «sjef» i husholdningen, og alle premisser ble endret over natta. Hverdagen er langt mindre fleksibel enn tidligere, og det dukker stadig opp utfordringer. I den «nye» hverdagen jobber fruen og jeg på skift i tidsrommene utenfor barnehagetider, og det er ingen tvil om at det er en belastning for oss alle. Det er vanskelig å la være å tenke at det hadde vært deilig å ha en 8-16 jobb å gå til. Likevel føler jeg ikke på langt nær at jeg er ferdig innenfor PT yrket. Jeg har fortsatt mange områder å utvikle meg på, og jeg tror absolutt jeg har noe å bidra med i bransjen. Når jeg ser tilbake på de siste 10 årene er det ingen tvil om at mye av det som har skjedd har vært en kombinasjon av tilfeldigheter, flaks og kanskje en liten porsjon dyktighet. Det er mange som er å takke for at jeg har valgt denne veien, og at jeg har hatt suksess. Alt fra gamle trenere, forelde, forelesere, venner og mer eller mindre ukjente. I fare for å glemme noen dropper jeg å nevne enkeltpersoner, med et unntak. Min kjæreste og samboer gjennom snart 13 år. Vi møttes på grunnfag i 2004, og holder på et eller annet vis sammen fortsatt 🙂playing2 Siden vi begge har valgt samme yrke og jobber på skift, får vi ikke like mye tid som kjærester som vi gjerne skulle ønske. Og når jeg er ute og reiser faller en større del av «byrden» i heimen på henne, og jeg er takknemlig for at det er noe hun tar på relativt strak armJ Tusen takk Selv om jeg ikke har planer om å gjøre noe livsendrende trekk den nærmeste fremtid, er det vanskelig å spå hvordan ting utvikler seg. Jeg har etter hvert lært at tilfeldigheter spiller en stor rolle at ingenting er skrevet i stein.
0

PT`s bekjennelser
Personlig trener var vel egentlig ikke det jeg hadde tenkt til å bli når jeg ble stor. Likevel er det det jeg har blitt, og har planer om å fortsette som i lang tid fremover. For meg er PT yrket, i kombinasjon med andre oppdrag, den perfekte kombinasjon av utfordringer, sosialt samspill med ulike mennesker og ikke minst en mulighet til å jobbe med noe jeg virkelig elsker. Fra mer eller mindre vellykket idrettsutøver til master i idrettsvitenskap Trening har alltid vært en del av livet mitt. I barne- og ungdomsårene var jeg innom flere idretter, men det var i friidrett jeg fant meg best til rette. Etter en allsidig start med stor variasjon i øvelser var det etter hvert kast, og da spesielt slegge som ble min øvelse. Noen stor idrettsutøver ble jeg aldri, men jeg fikk med meg noen medaljer i nasjonale mesterskap, med gull i UM og JNM som noen av høydepunktene. En tredjeplass i NM, samt en deltakelse i Europacup er kanskje de prestasjonene jeg er mest stolt over i ettertid.  I løpet av mange år som mer eller mindre vellykket idrettsutøver ble jeg stadig mer interessert i hvordan systematisk trening over tid kan påvirke kroppen vår. Likevel var ikke trening som yrkesretning som selvfølge. Lenge var økonomi veien jeg planla, men når søknadskjemaet til samordnet opptak ble sendt, var det bachelor i fysisk aktivitet og helse ved Norges Idrettshøgskole som sto øverst på arket. Det er et valg jeg aldri har angret på, og årene ved NIH var fantastisk lærerike og har i stor grad formet det forholdet jeg har til trening og helse i dag.  Spesielt årene som masterstudent er noe jeg føler at vært uvurderlig i den informasjonsjungelen som trening, kosthold og helse etter hvert har utviklet seg til å bli. Årene ved NIH og alle forelesningene med fantastisk kunnskapsrike mennesker er noe jeg ikke ville vært foruten.  Det var her jeg la grunnlaget for det arbeidet jeg gjør i dag. PT, er det noe man kan leve av da? Selve PT yrket var noe jeg egentlig hadde planlagt som en deltidsjobb ved siden av studiene, men det tok ikke lang tid før jeg fant ut at dettespott var noe jeg hadde lyst til å fortsette med. Elixia Colosseum har vært min arena helt siden starten i 2006. I PT bransjen er det ganske uvanlig å bli på samme sted så lenge, og jeg skal innrømme at det jeg har vært nærme å endre arbeidsgiver ved et par anledninger. På papiret ville nok flere av disse arbeidsgiverne vært fine å ha på CV ‘en, men jeg har likevel valgt å bli. Årsakene til dette er flere, men i bunn og grunn skyldes det et godt arbeidsmiljø, dyktige kolleger, et fantastisk senter, og ikke minst dyktige ledere, som har gitt meg den nødvendige tilliten og gitt meg følelsen av at de virkelig har ønsket meg der. Av og til, men stadig sjeldnere, får jeg spørsmål om dette er noe jeg ser for meg å jobbe med i lang tid fremover, og om dette er noe man faktisk kan leve av. For det første trives jeg utrolig godt med det jeg driver med, og ser ingen grunn til å bytte jobb, bare for bytte. Den dagen jeg blir lei skal jeg nok pelle meg bort ganske kjapt, men inntil det eventuelt skjer, har jeg ikke tenkt meg noen steder. I forhold til om PT er noe man kan leve av å være? Ja, i aller høyeste grad. Det finnes nok enklere måter å tjene penger på, og rik blir man nok ikke, men det er nok av fordeler som veier opp for detJ Fleksibiliteten og alle de nye menneskene jeg møter er det som veier tyngst for meg. PT og foreleser Selv om jeg elsker PT yrket og ikke ville byttet det bort for noe annet, tror jeg kanskje det alene kunne blitt litt for ensformig i lengden. Heldigvis har jeg også vært så utrolig heldig og privilegert å få undervise ved PT utdanningen til Norges Idrettshøgskole. Siden jeg leverte mastergraden min i 2008 har jeg undervist hundrevis av studenter i hvordan utøve PT yrket. At jeg fikk en fot innenfor var en ren tilfeldighet, såpass ærlig skal jeg være, men at jeg har fått fortsette såpass lenge håper jeg betyr at jeg har gjort noe rett underveis også 😉 Å forelese gir meg utrolig mye, samtidig som det å være en del av det fantastiske foreleserteamet ved NIH Fitness har stor betydning for meg kunnskapsmessig også.  Å være en del av et miljø som jobber med treningsvitenskap daglig gir en utrolig nærhet til faget og holdermeg skjerpet på en måte jeg tror hadde vært vanskelig å klare helt på egenhånd.  I dag foreleser jeg i ting jeg ikke forsto noen ting av mens jeg var studentJ  NIH har vært en viktig del nihav livet mitt siden jeg startet der som student i 2003, og forhåpentligvis vil det fortsette å være det i mange år fremover. De siste årene har jeg også stiftet bekjentskap med en ny organisasjon, nemlig GOstudy. I 2011 startet de et samarbeid med Elixia om en PT utdanning på Bali, og «poff», så reiser jeg til Bali to ganger i året for å undervise. Helt allright vil vel mange si, og ved siden av det rent akademiske har dette gitt meg mange nye bekjentskaper som jeg setter stor pris på. Et lite avbrekk fra hverdagens rutiner er også noe man lærer seg sette pris på i stadig større grad. I høst var jeg også så heldig å få med meg fruen og mini på tur også. Dette var noe vi hadde snakket om lenge, og endelig fikk vi det til. Treningsekspert? Treningsekspert kalles ofte slike som meg (PT).  Det å bli titulert som ekspert har vært utrolig kleint. Selv om det er en del ting jeg kan mye om, så kjenner jeg jo mange som kan så uendelig mye mer, spesielt innenfor trening. Det er ingen tvil om at eksperttittelen henger lavt i norske medier. En god dose ydmykhet tror jeg er viktig for å fremstå som en dyktig PT, men etter 5 år i høgskolesystemer er det kanskje først nå jeg begynner å kaste av noe av ydmykhetens lenker. Kanskje er det derfor jeg også omsider tør å begynne å kalle meg selv treningsekspert. I 2014 og 2016 hadde jeg en rolle som  treningsekspert i Antidoping Norge sitt ekspertpanel, og det er noe jeg er ganske stolt av. Det er et bittelite oppdrag som krever lite av meg, men å bli forespurt om en slik rolle satte jeg utrolig stor pris på. At de tok kontakt med meg betyr at jeg må ha gjort noe riktig underveis, både i forhold til hva jeg har sagt og hvordan jeg har fremstått. Samtidig som jeg ser hvilke utfordringer «min» bransje står ovenfor når det kommer til doping og ikke minst antidopingarbeid. Et nytt liv på nye premisser At jeg har mange «hatter» er det ingen tvil om, men dette trives jeg også godt med. I perioder har det vært ekstremt mye jobb og lite annet. Heldigvis har jeg en fantastisk samboer som selv er utdannet fra NIH (FAH) og HIO (fysioterapi), og som jobber som personlig trener, og derfor vet hvordan det er å forholde seg til varierende arbeidstider og en tidvis fraværende kjæreste. I dag organiserer vi hverdagen vår på helt andre premisser enn for et par år siden. De siste 19 månedene har vi vært foreldre for en kul liten fyr som krever sin del av hverdagen. Siden vi begge er personlige trenere var det ingen av oss var lystne på noe langtidspermisjon. Superfruen var tilbake på jobb etter 4 mnd, og siden har vi fordelt hverdagen mellom oss så godt som mulig. Nå har han begynt i barnehagen, og hverdagen har blitt noe mer fleksibel. Omsider er det rom for å øke fokus på nye prosjekter, men samtidig er jeg i større grad blitt til vi, og jeg har ingen planer om å vendte tilbake til 180 timer i måneden som PT. Det fortjener verken fruen, mini, jeg eller kundene mine.   Veien videre Når jeg ser tilbake på de siste 10 årene er det ingen tvil om at mye av det som har skjedd har vært en kombinasjon av tilfeldigheter, flaks og kanskje en liten porsjon dyktighet.  Det er mange enkeltindivider som har hjulpet meg på veien, og i fare for å glemme noen, så satser jeg på at selv vet hvem de er;) Selv om jeg ikke har planer om å gjøre noe livsendrende trekk den nærmeste fremtid, er det vanskelig å spå hvordan ting utvikler seg. Jeg har etter hvert lært at tilfeldigheter spiller en stor rolle at ingenting er skrevet i stein. Uansett har jeg noen småprosjekter jeg leker litt med tanker på, så time will show:) Untitled
0

PT`s bekjennelser
Det siste året har kanskje vært det mest hektiske vi noensinne har hatt. Jobbmessig har både jeg og fruen hatt langt færre timer enn tidligere, men logistikken har krevd sitt. Anna valgte ganske offensivt å begynne å jobbe 50 prosent allerede etter et par måneder, slik at kundebortfallet skulle bli minst mulig. Jeg tror de fleste som har barn er enige at det er ganske tøft gjort. Samtidig har jeg forsøk å opprettholde mest mulig «normal» arbeidsmengde. Utfordringen har ligget i at siden den lille ikke har vært i barnehage måtte en av oss være hjemme til enhver tid. Resultatet har vært at mini har hatt full oppmerksomhet hele tiden, og vi har hatt veldig lite tid til hverandre. Mangel på både kjærestetid og alenetid har krevd en del av oss begge, men vi har kommet oss gjennom det, selv om vi nok begge til tider har vært så slitne at vi har vært krevende å bo sammen med. Samtidig ser man nye sider av hverandre og oppdager egenskaper man ikke var klar over, selv etter mange år som samboere. De første månedene var tidvis et h……, men omtrent på dagen 1 år begynte det å skje ting. Han sov bedre, ble i bedre humør, og har utviklet seg til å bli en fornøyd og glad liten fyr. Nå har han begynt i barnehage, med stor suksess, og vi er i ferd med å få hodet over vannet igjen. I hvert fall av og til. Tiden med 10 PT timer om dagen er definitivt fordi, men det er egentlig helt alright. Selv om vi nettopp har avviklet en lengre sommerferie har det ikke blitt så mye tid med kun oss som familie. Det skal vi prøve å gjøre noe med i ukene som kommer. For i morgen setter vi kursen mot Bali. For meg blir det åttende gang, men det er første gang fruen er med, og første gang vi legger ut på langtur med småbarn.  Riktignok skal jeg jobbe en del der nede, men vi har også bevilget oss en uke ekstra ferie i fancy Villa, så det her gleder vi oss til. Det eneste vi kanskje ikke ser helt frem til er 24 timer på reisefot, men en 18 mnd gammel gutt med mark i r…, og som nettopp har lært å gå;)    
0

Mastertrainer
10799514_10154813372870654_1648174668_n I jobben som Personlig Trener opplever jeg å få en rekke ulike forespørsler. Desverre må jeg takke nei til veldig mye pga tid og kapasitet. Men av og til dukker det opp forespørseler jeg ikke kan takke nei til. For en tid tilbake fikk jeg en forespørsel fra Antidoping Norge om jeg kunne tenke meg å sitte i deres nyopprettede ekspertpanel i rollen som treningsekspert. Doping kan jeg lite om, men trening har jeg etterhvert fått ganske god greie på. Jeg følte også at dette var en utmerket anledning til å markere et klart standpunkt i forhold til hva jeg mener om doping, og takket derfor selvfølgelig ja til dette.  Min rolle vil være å besvare spørsmål om trening, og jeg håper at jeg kan gjennom mine råd kan bidra til å spre kompetanse og forhåpentligvis bidra til at færre velger å begynne med ulovlige prestasjonsfremmende midler. logo  

ADN – Kunnskapssenteret – Ekspertpanel

Antidoping Norge har tradisjonelt sett rettet mesteparten av sitt fokus mot idretten og dopingproblematikken som finnes der. I år ble det for første gang bevilget driftsstilskudd for å øke innsatsen mot doping som samfunnsproblem, og som en del av dette arbeidet har ADN opprettet kunnskapssenteret. Kunnskapssenteret vil fungere som en informasjonsportal i denne kampen, og inneholder også et webbasert ekspertpanel som skal kunne besvare spørsmål fra publikum og fagpersoner.  
0

PREVIOUS POSTSPage 1 of 2NO NEW POSTS