Your address will show here +12 34 56 78
Mastertrainer
10 år er ganske lang tid. Det er omtrent 1/3 av liver mitt så langt, og omtrent halvparten av livet til mange av kollegaene mine 😉 Trening er hobbyen min, og det å faktisk få betalt for å dele denne hobbyen og lidenskapen med andre er et privilegie. Personlig trener var vel egentlig ikke det jeg hadde tenkt til å bli når jeg ble stor. Likevel er det det jeg har blitt. Det var min bakgrunn som mer eller mindre vellykket idrettsutøver som førte meg til Norges Idrettshøgskole i 2003. Fem år senere gikk jeg ut med en bachelor i fysisk aktivitet og helse, og en mastergrad i idrettsvitenskap. Det er et valg jeg aldri har angret på, og årene ved NIH var fantastisk lærerike og har i stor grad formet det forholdet jeg har til trening og helse i dag.  Spesielt årene som masterstudent er noe jeg føler at vært uvurderlig i den informasjonsjungelen som trening, kosthold og helse etter hvert har utviklet seg til å bli. Årene ved NIH og alle forelesningene med fantastisk kunnskapsrike mennesker er noe jeg ikke ville vært foruten.  Det var her jeg la grunnlaget for det arbeidet jeg gjør i dag. PT jobben startet som en deltidsstilling mens jeg tok master og gav såpass mersmak at det var naturlig å fortsette på den samme veien. Og i en bransje hvor mange skifter arbeidsgiver i samme takt som vanlige folk skifter underbukser, så har jeg faktisk hatt samme arbeidsgiver hele tiden 🙂  I august 2006 var første gang jeg gikk de mange trappene under jorda, og ned til Norges største treningssenter, Elixia Colosseum, og der har jeg blitt. Underveis har det dukket opp en god del muligheter og tilbud, og noen av dem har blitt seriøst vurdert. En gang var jeg vel faktisk på vei ut døra, men jeg har aldri angret på at jeg i siste øyeblikk lot meg overtale til å bli. På Colosseum har jeg vært så heldig å jobbe med mange dyktige kolleger, og ikke minst har jeg alltid følt at det har vært et godt samarbeid med de fleste av mine overordnede. Jeg har nok vært ganske heldig, for i utgangspunktet har jeg litt problemer med autoriteter;) På Colosseum har jeg fått rom til å utfordre meg på andre arenaer utenfor Elixia, og det å være PT. Deltidsjobbingen min som akademisk løsarbeider for NIH fitness, og etter hvert for GOstudy på Bali, har betydd mye for den faglige utviklingen min. Siden jeg leverte mastergraden min i 2008 har jeg undervist hundrevis av studenter i hvordan utøve PT yrket. At jeg fikk en fot innenfor var en ren tilfeldighet, såpass ærlig skal jeg være, men at jeg har fått fortsette såpass lenge håper jeg betyr at jeg har gjort noe rett underveis også. Selv om jeg nå underviser langt mindre enn hva jeg gjorde tidligere er dette noe som gir meg mye, og håper jeg vil kunne fortsette med fremover også. I løpet av disse årene har jeg også tatt på meg flere andre småoppdrag som blant annet «mastertrainer» for technogym, og ekspert i Antidoping Norge sitt panel for forebygging av doping, i tillegg til foredrag og workshops gjennom eget selskap. Alt i alt føler jeg at jobben som PT har gitt meg utrolig mye, og ikke minst utrolig mange bekjentskaper i bransjen. Et slags høydepunkt for meg var å bli tildelt prisen som Årets PT ved NIH Fitness Awards 2013. At dette var en jurypris, hvor juryens medlemmer alle har lang fartstid i bransjen, gjorde at jeg satte ekstra pris på den annerkjennelsen. At det er mange utrolig dyktige personlige trenere der ute er det lite tvil om. Og jeg går ikke rundt og tror at jeg er den beste av dem alle, men blant de beste det er jeg. Såpass lite ydmyk har jeg etterhvert blitt;) Men samtidig skjer det så mye innenfor feltene trening, helse og kosthold, at fallhøyden blir stor hvis man blir for komfortabel ….
«Erlend Vada har ikke bare lang erfaring innenfor yrket, men har også jobbet med en meget bred kundebase. Dette stiller ekstra høye krav til individuell tilpassing, oppfølging og hyppige oppdateringer, både faglig og personlig. Vada gjør en eksepsjonelt god jobb ved undervisning av studenter, opplæring av nye PT-er, og videreutvikling hos kollegaer» -Juryen Årets PT NIH Fitness Awards-
  Jeg får av og til spørsmål om ikke jobben blir litt kjedelig i lengden, og om ikke utdannelsen min er litt «overkill» i forhold til å jobben som PT. For meg har mangel på faglige utfordringer aldri vært noe problem. Jeg møter stadig nye mennesker som kommer med ulike problemer og ønsker, og det er aldri noen fasit på hvordan det skal løses verken faglig eller på et medmenneskelig plan. Mange av kundene mine har jeg trent med i flere år, og selv om jeg er profesjonell i mitt virke, så er det også naturlig for meg å gi litt av meg selv. Som PT trener man av og til mennesker gjennom ulike faser og perioder i livet, og ofte har treningen viktigere funksjoner utover sprettrumpe og sommerkropp. Og det er gjerne i disse periodene man kjenner at det vi driver med et viktig, og gir mening utover å være en jobb man får betalt for å gjøre. Mye kan sies om bransjen jeg er en del av, og ikke alt er like positivt. Likevel føler jeg at majoriteten av de jeg møter virkelig ønsker det beste for medlemmene og kundene sine. Med over 800 000 medlemmer er det opplagt at treningsbransjen er en viktig folkehelseaktør, og de som ikke ser dette må få hodet opp av sanda og åpne øynene. Riktignok har bransjen til dels svakt omdømme blant mange av de «utenforstående», men de som faktisk benytter seg av våre tjenester er i stor grad godt fornøyd. Vi treffer ikke alle, men det er lite tvil om at vi treffer stadig flere, og etter hvert som bransjen blir eldre vil også kvaliteten fortsette å øke.
«jeg må bare få takke deg for å være en  inspirerende lærer på NIH. Du er en av de som virker til å gjør en jobb fra hjerte og som faktisk har et ønske om å dele og gjøre godt for menneskene og elevene rundt, det er en god PT, lærer og menneske» -Tilbakemelding fra en tidligere student ved NIH Fitness. Slike kommentarer er utrolig hyggelige.
PT yrket er ikke for alle. I løpet av disse 10 årene har jeg sett utallige trenere forsvinne. Mye av dette er naturlig seleksjon, og strengt tatt bare et bevis på at det ikke er noen menneskerett å jobbe som PT. Dessverre har jeg også sett mange trenere med stort potensiale forsvinne ut døra alt for tidlig. Selv om det er trist, så er det også forståelig. Å jobbe som PT er på ingen måte noen walk in the park. jobben innebærer en del ubekvem arbeidstid, og krever stor grad av selvstendighet og innebærer en til dels uforutsigbar økonomi og god planleggingsevne. For meg har dette alltid fungert relativt greit, men noe mer utfordrende har det blitt de siste årene. For litt over 2,5 år siden fikk vi en ny «sjef» i husholdningen, og alle premisser ble endret over natta. Hverdagen er langt mindre fleksibel enn tidligere, og det dukker stadig opp utfordringer. I den «nye» hverdagen jobber fruen og jeg på skift i tidsrommene utenfor barnehagetider, og det er ingen tvil om at det er en belastning for oss alle. Det er vanskelig å la være å tenke at det hadde vært deilig å ha en 8-16 jobb å gå til. Likevel føler jeg ikke på langt nær at jeg er ferdig innenfor PT yrket. Jeg har fortsatt mange områder å utvikle meg på, og jeg tror absolutt jeg har noe å bidra med i bransjen. Når jeg ser tilbake på de siste 10 årene er det ingen tvil om at mye av det som har skjedd har vært en kombinasjon av tilfeldigheter, flaks og kanskje en liten porsjon dyktighet. Det er mange som er å takke for at jeg har valgt denne veien, og at jeg har hatt suksess. Alt fra gamle trenere, forelde, forelesere, venner og mer eller mindre ukjente. I fare for å glemme noen dropper jeg å nevne enkeltpersoner, med et unntak. Min kjæreste og samboer gjennom snart 13 år. Vi møttes på grunnfag i 2004, og holder på et eller annet vis sammen fortsatt 🙂playing2 Siden vi begge har valgt samme yrke og jobber på skift, får vi ikke like mye tid som kjærester som vi gjerne skulle ønske. Og når jeg er ute og reiser faller en større del av «byrden» i heimen på henne, og jeg er takknemlig for at det er noe hun tar på relativt strak armJ Tusen takk Selv om jeg ikke har planer om å gjøre noe livsendrende trekk den nærmeste fremtid, er det vanskelig å spå hvordan ting utvikler seg. Jeg har etter hvert lært at tilfeldigheter spiller en stor rolle at ingenting er skrevet i stein.
0