Your address will show here +12 34 56 78
PT`s bekjennelser
Personlig trener var vel egentlig ikke det jeg hadde tenkt til å bli når jeg ble stor. Likevel er det det jeg har blitt, og har planer om å fortsette som i lang tid fremover. For meg er PT yrket, i kombinasjon med andre oppdrag, den perfekte kombinasjon av utfordringer, sosialt samspill med ulike mennesker og ikke minst en mulighet til å jobbe med noe jeg virkelig elsker. Fra mer eller mindre vellykket idrettsutøver til master i idrettsvitenskap Trening har alltid vært en del av livet mitt. I barne- og ungdomsårene var jeg innom flere idretter, men det var i friidrett jeg fant meg best til rette. Etter en allsidig start med stor variasjon i øvelser var det etter hvert kast, og da spesielt slegge som ble min øvelse. Noen stor idrettsutøver ble jeg aldri, men jeg fikk med meg noen medaljer i nasjonale mesterskap, med gull i UM og JNM som noen av høydepunktene. En tredjeplass i NM, samt en deltakelse i Europacup er kanskje de prestasjonene jeg er mest stolt over i ettertid.  I løpet av mange år som mer eller mindre vellykket idrettsutøver ble jeg stadig mer interessert i hvordan systematisk trening over tid kan påvirke kroppen vår. Likevel var ikke trening som yrkesretning som selvfølge. Lenge var økonomi veien jeg planla, men når søknadskjemaet til samordnet opptak ble sendt, var det bachelor i fysisk aktivitet og helse ved Norges Idrettshøgskole som sto øverst på arket. Det er et valg jeg aldri har angret på, og årene ved NIH var fantastisk lærerike og har i stor grad formet det forholdet jeg har til trening og helse i dag.  Spesielt årene som masterstudent er noe jeg føler at vært uvurderlig i den informasjonsjungelen som trening, kosthold og helse etter hvert har utviklet seg til å bli. Årene ved NIH og alle forelesningene med fantastisk kunnskapsrike mennesker er noe jeg ikke ville vært foruten.  Det var her jeg la grunnlaget for det arbeidet jeg gjør i dag. PT, er det noe man kan leve av da? Selve PT yrket var noe jeg egentlig hadde planlagt som en deltidsjobb ved siden av studiene, men det tok ikke lang tid før jeg fant ut at dettespott var noe jeg hadde lyst til å fortsette med. Elixia Colosseum har vært min arena helt siden starten i 2006. I PT bransjen er det ganske uvanlig å bli på samme sted så lenge, og jeg skal innrømme at det jeg har vært nærme å endre arbeidsgiver ved et par anledninger. På papiret ville nok flere av disse arbeidsgiverne vært fine å ha på CV ‘en, men jeg har likevel valgt å bli. Årsakene til dette er flere, men i bunn og grunn skyldes det et godt arbeidsmiljø, dyktige kolleger, et fantastisk senter, og ikke minst dyktige ledere, som har gitt meg den nødvendige tilliten og gitt meg følelsen av at de virkelig har ønsket meg der. Av og til, men stadig sjeldnere, får jeg spørsmål om dette er noe jeg ser for meg å jobbe med i lang tid fremover, og om dette er noe man faktisk kan leve av. For det første trives jeg utrolig godt med det jeg driver med, og ser ingen grunn til å bytte jobb, bare for bytte. Den dagen jeg blir lei skal jeg nok pelle meg bort ganske kjapt, men inntil det eventuelt skjer, har jeg ikke tenkt meg noen steder. I forhold til om PT er noe man kan leve av å være? Ja, i aller høyeste grad. Det finnes nok enklere måter å tjene penger på, og rik blir man nok ikke, men det er nok av fordeler som veier opp for detJ Fleksibiliteten og alle de nye menneskene jeg møter er det som veier tyngst for meg. PT og foreleser Selv om jeg elsker PT yrket og ikke ville byttet det bort for noe annet, tror jeg kanskje det alene kunne blitt litt for ensformig i lengden. Heldigvis har jeg også vært så utrolig heldig og privilegert å få undervise ved PT utdanningen til Norges Idrettshøgskole. Siden jeg leverte mastergraden min i 2008 har jeg undervist hundrevis av studenter i hvordan utøve PT yrket. At jeg fikk en fot innenfor var en ren tilfeldighet, såpass ærlig skal jeg være, men at jeg har fått fortsette såpass lenge håper jeg betyr at jeg har gjort noe rett underveis også 😉 Å forelese gir meg utrolig mye, samtidig som det å være en del av det fantastiske foreleserteamet ved NIH Fitness har stor betydning for meg kunnskapsmessig også.  Å være en del av et miljø som jobber med treningsvitenskap daglig gir en utrolig nærhet til faget og holdermeg skjerpet på en måte jeg tror hadde vært vanskelig å klare helt på egenhånd.  I dag foreleser jeg i ting jeg ikke forsto noen ting av mens jeg var studentJ  NIH har vært en viktig del nihav livet mitt siden jeg startet der som student i 2003, og forhåpentligvis vil det fortsette å være det i mange år fremover. De siste årene har jeg også stiftet bekjentskap med en ny organisasjon, nemlig GOstudy. I 2011 startet de et samarbeid med Elixia om en PT utdanning på Bali, og «poff», så reiser jeg til Bali to ganger i året for å undervise. Helt allright vil vel mange si, og ved siden av det rent akademiske har dette gitt meg mange nye bekjentskaper som jeg setter stor pris på. Et lite avbrekk fra hverdagens rutiner er også noe man lærer seg sette pris på i stadig større grad. I høst var jeg også så heldig å få med meg fruen og mini på tur også. Dette var noe vi hadde snakket om lenge, og endelig fikk vi det til. Treningsekspert? Treningsekspert kalles ofte slike som meg (PT).  Det å bli titulert som ekspert har vært utrolig kleint. Selv om det er en del ting jeg kan mye om, så kjenner jeg jo mange som kan så uendelig mye mer, spesielt innenfor trening. Det er ingen tvil om at eksperttittelen henger lavt i norske medier. En god dose ydmykhet tror jeg er viktig for å fremstå som en dyktig PT, men etter 5 år i høgskolesystemer er det kanskje først nå jeg begynner å kaste av noe av ydmykhetens lenker. Kanskje er det derfor jeg også omsider tør å begynne å kalle meg selv treningsekspert. I 2014 og 2016 hadde jeg en rolle som  treningsekspert i Antidoping Norge sitt ekspertpanel, og det er noe jeg er ganske stolt av. Det er et bittelite oppdrag som krever lite av meg, men å bli forespurt om en slik rolle satte jeg utrolig stor pris på. At de tok kontakt med meg betyr at jeg må ha gjort noe riktig underveis, både i forhold til hva jeg har sagt og hvordan jeg har fremstått. Samtidig som jeg ser hvilke utfordringer «min» bransje står ovenfor når det kommer til doping og ikke minst antidopingarbeid. Et nytt liv på nye premisser At jeg har mange «hatter» er det ingen tvil om, men dette trives jeg også godt med. I perioder har det vært ekstremt mye jobb og lite annet. Heldigvis har jeg en fantastisk samboer som selv er utdannet fra NIH (FAH) og HIO (fysioterapi), og som jobber som personlig trener, og derfor vet hvordan det er å forholde seg til varierende arbeidstider og en tidvis fraværende kjæreste. I dag organiserer vi hverdagen vår på helt andre premisser enn for et par år siden. De siste 19 månedene har vi vært foreldre for en kul liten fyr som krever sin del av hverdagen. Siden vi begge er personlige trenere var det ingen av oss var lystne på noe langtidspermisjon. Superfruen var tilbake på jobb etter 4 mnd, og siden har vi fordelt hverdagen mellom oss så godt som mulig. Nå har han begynt i barnehagen, og hverdagen har blitt noe mer fleksibel. Omsider er det rom for å øke fokus på nye prosjekter, men samtidig er jeg i større grad blitt til vi, og jeg har ingen planer om å vendte tilbake til 180 timer i måneden som PT. Det fortjener verken fruen, mini, jeg eller kundene mine.   Veien videre Når jeg ser tilbake på de siste 10 årene er det ingen tvil om at mye av det som har skjedd har vært en kombinasjon av tilfeldigheter, flaks og kanskje en liten porsjon dyktighet.  Det er mange enkeltindivider som har hjulpet meg på veien, og i fare for å glemme noen, så satser jeg på at selv vet hvem de er;) Selv om jeg ikke har planer om å gjøre noe livsendrende trekk den nærmeste fremtid, er det vanskelig å spå hvordan ting utvikler seg. Jeg har etter hvert lært at tilfeldigheter spiller en stor rolle at ingenting er skrevet i stein. Uansett har jeg noen småprosjekter jeg leker litt med tanker på, så time will show:) Untitled
0